Å speile fortida: Stemmerett og likestilling

Mange kvinner og noen menn, har satt sitt navn i historien for stemmerett og likestilling.

Vi må se på dem i lys av sitt miljø og samtid. Kvinnebevegelsens ledere var i etableringsfasen overveiende rekruttert fra de øvre lag i samfunnet. Jeg vil nevne «de fire store»: Camilla Collet, Gina Krogh, Katti Anker Møller, Fredrikke Marie Qvam.

Allerede i 1833 fikk norske enker stemmerett ved kommunevalg. Det fikk hun i kraft av å være overhode i familien.

Stemmerett gir muligheter og valg. Likestilling hva er det? Store norske leksikon definerer det slik: «alle personer skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av blant annet kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet og religion.»

Ludvig Holberg – han var kanskje Norges første feminist. Han var en av de aller første som offentlig forsvarte kvinner i Danmark-Norge. I sitt skuespill PEDER PAARS fra 1720, fremmer han det syn at kvinner med evner burde få studere:

La dem studere, som har beste Sindsens Gaver

Lad dem regiere, som et Huus forstaa(r)

Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er Quinde,

Fordi hun gaar med skiørt, fordømmes til at spinde?

Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,

Strax Mester være, just for han med Buxer gaar?

Camilla Collet var født på Eidsvoll i 1813. Hun var tidlig ute med å skrive om kvinners ufrihet. I romanen «Amtmannens døtre» som kom ut i 1854 skriver hun bl.a. «kvinnenes bestemmelse er å bli gift, ikke bli lykkelig.» Hun skriver om ulykkelige følger av tvangsekteskap. Ekteskapet var eneste måte for de fleste kvinner å skaffe forsørgelse på, deres eneste «karrierevei». Kvinner på den tid hadde hverken stemmerett eller eiendomsrett. Camilla Collett var på mange måter, som prestedatter, privilegert i oppveksten. Men hennes liv speiler kvinnenes plass eller mangel på plass i samfunnet. 38 år ble firebarnsmoren enke. Av økonomiske årsaker måtte hun oppløse familiehjemmet og sende fra seg to av de fire guttene sine til oppfostring hos slektninger. Hun kjempet for retten til å bestemme over seg selv, å ha myndighet over seg selv. Hun hadde brutt «århundrets taushet», åpnet noen dører som ikke lenger lot seg lukke igjen.

Fra en sped start i 1884, da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet, vokste den norske kvinnebevegelsen raskt til en massebevegelse med stor politisk påvirkningskraft. Kvinnebevegelsen etablerte en praksis som gjorde at Stortinget nesten hvert år måtte ta stilling til kvinners stemmerett.

Innføring av allmenn stemmerett for menn i 1898 og for kvinner i 1913 er to viktige demokratiske vendepunkter i det norske samfunnet. Stemmerett for hele befolkningen er selve fundamentet for demokratiet. Men kvinnenes stemmerett skjedde ikke over natten, den ble utdelt bare stykkevis og delt, alt etter deres egen eller ektemannens økonomi. Kvinners stemmerett var en av de første store kampsaker for feministiske bevegelser. Deres mål var først og fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn.

Det krevde stort mot og mye styrke i det hele tatt å stå frem offentlig på den tiden. Den offentlige kvinnen var for mange ensbetydende med å være prostituert. De brøt samfunnets normer. Kvinnene står frem som tungvektere i de talene de holdt.

Stridens kjerne var paragraf 50 i grunnloven fra 1814:

«Stemmeberettigede ere de Norske Borgere» og Borgere betydde menn. Imidlertid måtte mannen være over 25 år, være eier eller leier av jord. Grunnloven hadde med andre ord en stygg skjønnhetsplett – den var ikke for kvinner. Mennene tviholdt på sin makt og innflytelse. Det var denne første setningen i Grunnlovens paragraf 50 Gina Krogh ønsket å endre til

«Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder».

Få enkelt personer spilte en så stor rolle for kampen for kvinners stemmerett som Gina Krogh. Hun var allerede i 1884 med på å stifte NORSK KVINNESAKSFORENING og flere andre kvinnesaksforeninger. I tillegg til stemmerettssaken ble NKF helt avgjørende for likestillingsarbeidet i Norge. Foreningen var en pådriver for viktige saker:

som ugifte mødres rettigheter, gifte kvinners myndighet, og kvinners adgang til skole og studier.

Hun skrev artikler om stemmeretten i dagspressen, og viet hele sitt voksne liv til kvinnesaken og kvinnebevegelsen.

En annen kvinne som engasjerte seg sterkt i stemmeretts kampen var Fredrikke Marie Qvam født 1843. Hun var «korridorenes dronning», arbeidet i det skjulte. Hun er beskrevet som et rabaldermenneske og strateg. Mannen hennes var rikspolitiker, og mens han holdt taler foran landets ledende politikere, gikk hun rundt på bakrommet og overtalte konene deres. Det var også hun som ledet den store underskriftskampanjen i 1905, der hun fikk samlet inn 300 000 stemmer til støtte for unionsoppløsningen med Sverige. Det var litt av en bragd med tanke på at dette var lenge før det fantes tekniske hjelpemidler.

Men den allmenne stemmeretten i Norge var enda ikke for alle i 1913. Den representerte ikke et demokratisk sluttpunkt, men en problematisk og mangelfull seier. Men i historisk perspektiv var seieren enorm. Den var startskuddet for at kvinner for alvor fikk delta i politikken. De fattige var erklært umyndige fordi de mottok fattigstøtte, de var «suspenderte». Første i 1919 fikk de fattige stemmerett, og ett vondt skille mellom arbeiderklassen og fattigklassen opphevet. Biskop og stortingsmann Heuch tok heldigvis feil i sin antakelse om at kvinner ble sterile dersom de deltok i det offentlige.

Historikerne er enige om at det egentlig var fylla som ga kvinnene stemmerett! Da det i 1894 ble vedtatt folkeavstemming om brennevinsutsalg i byer og tettsteder, fikk alle kvinner og menn over 25 år stemmerett. Men veien dit var bratt. Alkohol var et stort problem, og fra midten av 1800-tallet ble det stiftet en rekke totalavholdsforeninger, der kvinnene var svært aktive, de hadde en sterk stilling i avholdsbevegelsen, de var landets største pressgrupper som få politikere ville legge seg ut med. I stedet argumenterte de med at det var praktisk vanskelig å føre hele folket i manntall!!. Et annet argument for å hindre kvinnene i å stemme var at det ville bli kostbart for kommunene å oppta fullt manntall av både kvinner og menn. Å holde seg til skattelistene var enklere.

Avholdsforeningene, misjonsforeningene, sanitetsforeningene ble for kvinnene skoler som forberedte dem til deltaking i det offentlige liv og samtidig skoler i demokrati. Kampen for kvinnelig stemmerett ble også en del av kampen mot alkohol i Norge. Høsten 1895 ga kampen mot alkohol og kampen for stemmerett rene revolusjonen.

Spørsmålet var om byene deres skulle være «tørrlagt» eller ikke. Avholdsfolket foreslo at alle de vanlige stemmerettsbegrensningene skulle legges til side. Da fikk samtlige byboere over 25 år stemme uansett kjønn og inntekt.

I Lillestrøm var misbruket av alkohol stort, og var med på å holde levestandarden nede. Motstanden mot fylla var sterk og flere avholdsforeninger ble stiftet, den mest levedyktige var «Concordia» (som fortsatt finnes) som ble stiftet i 1881. Det var mange som gjorde det de kunne for å hindre brennevinsutsalg. Alle tiltak for å bedre edruligheten i Lillestrøm viste seg i virkeligheten å være nytteløst. Alkoholismen var i høy grad et sosialt fenomen. Det var ikke uvanlig i Lillestrøm at konene gikk på mannens arbeidsplass på lønningsdagen og sikret seg lønningsposen.

I den første debatten i stortinget om almen stemmerett for kvinner i 1890, var temperaturen høy og frontene harde. Stortingsrepresentant biskop Christian Heuch sa «Også jeg erkjenner fullt ut at kvinnen er et menneske, men herav følger det på ingen måte krav om politisk stemmerett.» «Hun kan ikke gjøre mannens gjerning, og hun vil ikke gjøre kvinnens gjerning, hva blir hun da? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et neutrum» sa han: «det å la kvinner delta i det offentlige liv strider mot Guds skapergjerning».

Kritikken haglet om kvinners stemmerett. Man fryktet at både familien og samfunnet ville gå i oppløsning, «grøten vil koke over» og «ungene ville skrike». Mannen som yppet til strid med kirkens menn og som hadde fremmet det første forslaget om stemmerett for kvinner het Viggo Ullman, han mente dette var sludder og vås. De som avviste forslaget fryktet rett og slett å miste makten sin. Forslaget falt med 44 mot 70 stemmer.

Katti Anker Møller født 1868, ble kalt «Mødrenes forkjemper». Hun var blant de mest innflytelsesrike feminister i tiden etter stemmerettskampen. Hun arbeidet for å forbedre situasjonen for ugifte mødre og deres barn, og i 1913 satte hun i gang abortdebatten, det var modig gjort på den tiden. Hennes radikale forslag om mødrelønn skapte omfattende utredninger og debatter, og ble realisert i 1946 som barnetrygd. Den var ikke behovsprøvet, skulle ikke være et fattigmannsstempel. Barnetrygden gjaldt fra det andre barnet, men enslige forsørgere og uføretrygdede fikk barnetrygd fra det første barnet. Den var ment å utjevne forskjellen mellom de som hadde barn og de som ikke hadde barn. For mange kvinner var barnetrygden de eneste pengene de fikk direkte tilgang til. Katti Anker Møllers hjertesak var imidlertid barnebegrensning. Kontroll over egen kropp og fruktbarhet og forbedre mødrenes kår var den store kampen kvinner måtte ta etter å ha fått stemmerett. Det burde være et valg heller enn skjebne å få barn. Men familieplanlegging krevde opplysning og opplysningskampanjenen førte til strid. Det var straffbart å avertere prevensjonsmidler for salg. Likevel kunne en se annonser for «gummivarer» i avisene.(AA 1940). Først i 1960-årene fikk vi friheten til å bestemme over egen kropp, billig og enkelt med P-pillen.

En overlege ba Katti Anker Møller heller arbeide for «kvinnelig renhet» enn å gi støtte til «kjønnslige friheter» «det er av min stand flere enn jeg for hvem kvinneemansipasjonens lumre interesse for kvinnelig usømmelighet har vært en forargelse». Men hun mente at seksualitet burde diskuteres åpent og frigjøres fra skam.

Likestilling mellom kjønnene var etablert, men medborgerskapet var gradert og de fattige skjøvet ut og fratatt muligheten til medbestemmelse. Først i 1919 fikk alle stemmerett. I 1915 fikk vi den «Castbergske barneloven» Her ble barn født utenfor og innenfor ekteskapet likestilt juridisk. 1 1923 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, senere til 21 år og i 1978 til 18 år. I 1927 fikk vi den meget viktige ekteskapsloven. De økonomiske forhold i ekteskapet ble endret. Loven likestilte kvinners arbeid i hjemmet med menns yrkesarbeid. Husmorforbundet brukte loven aktivt for å fremheve verdien av husmorens arbeid, og for å gjør loven kjent, ikke alle visste om sine rettigheter. Mange kvinner visste ikke at de hadde lovlig rett til husholdningspenger, mange kjente ikke engang til mannens inntekt. Fars betydning FOR familien ble forsterket, mens hans betydning I familien ble mindre, og i 1959 ble endelig den upopulære Samskatten fra 1921 opphevet.

Å gifte seg var et stort valg på 1900-tallet, sett på bakgrunn av hvor uvanlig det var å skille seg, helt frem til 1970-årene. I det gamle ekteskaps ritualet lovet kvinnen å være mannen underdanig, med henvisning til bibelen ble det sagt at mannen var kvinnens hode.

Mange ønsket å arbeide andre ønsket å bli forsørget. Kvinnesakskvinnene krevde at de skulle slippe å velge, men ha rett til både å elske og å arbeide. Men det var ikke lett, sykepleiere f.eks. fikk ikke fortsette i jobben når de giftet seg, slik var det helt frem til 1948. LO førte an i kampanjer mot gifte kvinners lønnsarbeid. Da Werna i 1932 giftet seg med sin Einar Gerhardsen, måtte hun slutte i sin faste jobb i Oslo Samvirkelag. «Mann og kone skulle ikke ha jobb begge to når arbeidsløsheten var så stor». Hennes venninne i samvirkelaget, Karin Ingrid Olsen, giftet seg 5 ar senere og fikk beskjed om å slutte som ekspeditrise. Med støtte fra Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund gikk hun til sak mot arbeidsgiver, som ble dømt til å betale henne kr 1000 i erstatning. Samvirkelaget gikk til Høyesterett i 1939, de tapte. Da var det definitivt ikke lenger lov å si opp en kvinne fordi hun giftet seg.

Nå kan vi vel si at vi med vår stemmerett er ganske likestilt i Norge,

men er det helt sikkert at det idealet unge kvinner i dag lever opp til er det våre formødre kjempet for? Det er kvinner som bærer det likestilte idealet på sine skuldre. Men stemte det at minst mulig tid med egne småbarn var det våre mødre og bestemødre ønsket for oss?

Så jeg vil avslutte med å «banne litt i kjerka» og si: Nå kan vi vel ta tiden med barna tilbake! Astrid Nøkleby Heiberg har skrevet: «Men – hva er det likestillingsvennlige ved at begge foreldre må jobbe fullt, når en for en og to generasjoner klarte seg på en inntekt?» Karrierekvinne, professor, statsråd, stortingsrepresentant og president i Røde Kors og mor, Astrid Nøkleby Heiberg skrev videre «Det skal ta ti år av et liv å ha barn. Jeg er forundret over at folk ikke tenker mer på alle de gode årene etter at de er fylt 40 år». Det sa Nøkleby Heiberg, likestilt og karrierebevisst.

Bildene er av Ingri Winsnes

Bildene er av Ingri Winsnes som dreiv gården Vinsnes på Åkrene i mange år. Hun var født 1900 og kan stå som representant for de mange flinke kvinnelige politikerne i Fet. Hun var en talefør og respektert kommunepolitiker. Hun var en av de første kvinnene som sto for et moderne jordbruk. Moderne redskap og driftsmåter var hun blant de første i bygda til å ta i bruk. Alle bildene er hentet fra Akershusmuseets fotobase, og brukt med tillatelse derfra.